Norges Domstoler: National Constitution Center.

Domstolenes uavhengighet bygger på at Norge er et konstitusjonelt demokrati. Grunnloven setter flere grenser for hva Stortinget eller regjeringen kan bestemme, selv om deres bestemmelser bygger på flertallsviljen.

Kontroll med de andre statsmaktene

Hvis domstolene mener at en lov er i strid med Grunnloven, kan loven settes til side. Det kan for eksempel være tilfelle om loven krenker en eller flere borgeres konstitusjonelle rettigheter rettigheter etter Grunnloven).

Dette kan bare skje i en konkret sak som en av partene har brakt inn for en avgjørelse i retten. Hvis to eller flere av dommerne mener loven som regulerer saksforholdet er grunnlovsstridig, skal spørsmålet avgjøres av Høyesterett i plenum (alle dommerne samlet). Resultatet kan da bli at Høyesterett ved løsningen av den aktuelle saken setter loven til side. Dette innebærer at domstolene gjennom sin dømmende virksomhet kan kontrollere Stortinget som lovgivende statsmakt. Denne adgangen har Høyesterett brukt bare noen få ganger.

I konkrete saker kan domstolene også kontrollere avgjørelser fra regjeringen eller  underordnede forvaltningsorgan. Da tar domstolen stilling til om forvaltningen har holdt seg innenfor de rammer som lovgivningen setter. Domstolene kan også vurdere om vedtaket er basert på holdbare fakta og en korrekt saksbehandling. Endelig kan de ta stilling til om forvaltningen har utøvd utilbørlig eller grovt urimelig skjønn. Dersom vedtaket har slike feil, kan domstolene kjenne vedtaket ugyldig. Domstolenes kontrollfunksjon er imidlertid også her begrenset til å gjelde den aktuelle saken som er brakt inn for domstolen. 

Hvordan sikres uavhengigheten?

Ifølge vår statsforfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak. Dommerne kan ikke instrueres i sin domsutøvelse, og Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter.
Internasjonale domstoler har de siste tiårene fått stadig større betydning, særlig i form av internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Blant annet spiller Menneskerettsdomstolen i Strasbourg en viktig rolle i rettsutviklingen. Dersom Menneskerettsdomstolen skulle tolke konvensjonenene annerledes enn Høyesterett, må Høyesterett ta hensyn til disse avgjørelsene.

Ankesystem og lovtolking

En dom kan endres av overordnet domstol etter ankebehandling. I straffesaker er den vanlige ankefristen to uker fra domsavsigelsen, mens den i sivile saker er én måned. En overordnet domstol kan ikke på eget initiativ instruere en underordnet domstol i behandlingen av enkeltsaker. Derimot kan den overordnede domstolen bestemme at den underordnede domstolen skal behandle saken på nytt, hvis en part har gått videre med saken. Den underordnede domstolen må da følge de vurderingene som den overordnede domstolen har lagt til grunn for sin avgjørelse.
Stortinget vedtar lover som domstolene anvender i de sakene som bringes inn til behandling. Det er domstolene som tolker loven, og i siste omgang avgjør hvordan den skal forstås. På en rekke områder har dessuten domstolene utviklet det som i dag er gjeldende rett.

Dommere og inhabilitet

Domstolen eller dommerne skal ikke utsettes for påvirkning i retning av det ene eller andre resultatet. En rettsstat krever dommere som er uavhengige og upartiske i forhold til partene og de interesser de representerer. Partene i en sak kan kreve at dommeren fratrer behandlingen av saken. Dette kan de gjøre hvis dommeren har en tilknytning til saken eller partene som kan skape tvil om han eller hun vil foreta en objektiv vurdering. Dommerne har i hver enkelt sak et selvstendig ansvar for å sjekke at de ikke er inhabile.

Selv om domstolenes uavhengighet i den enkelte sak er sikret gjennom Grunnloven, er ikke domstolene uavhengige av den demokratiske utviklingen i samfunnet. Stortinget vedtar regler om organisering av domstolene, blant annet hvor mange domstoler landet skal ha, hvor de skal ligge, hvor mange dommere vi skal ha og fremgangsmåten for dommerutnevnelser. Dette er områder hvor behovene kan endre seg i takt med samfunnsutviklingen.

Kan ikke avskjediges

Dommere som er utnevnt etter reglene i Grunnloven, har som embetsmenn et særskilt stillingsvern etter Grunnloven § 22. De er “uavsettelige”. I dette ligger at de ikke kan sies opp eller forflyttes mot sin vilje. De kan bare avskjediges etter rettergang og dom. Fast utnevnte dommere kan suspenderes, men avgjørelse om dette må treffes av Kongen i statsråd.

I likhet med andre statstilsatte kan faste dommere straffes for lovbrudd utenfor tjenesten. Spørsmålet om det skal reises tiltale mot en dommer for straffbare handlinger i tjenesten, må imidlertid avgjøres av Kongen i statsråd. Fast utnevnte dommere kan heller ikke ilegges ordensstraff etter tjenestemannslovens regler. Høyesterettsdommere har et sterkere vern, og kan bare fjernes fra sin stilling ved dom i Riksretten (domstol som dømmer i saker mot medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett for straffbare forhold). Det gjelder også andre særregler for høyesterettsdommere.

Dommernes sterke stillingsvern skal sikre at de ikke blir sagt opp som følge av upopulære beslutninger som myndighetene eller andre er uenige i. Dette skal sikre at domstolene tar uavhengige og nøytrale avgjørelser.

Må ha folkets tillit

Dommernes beslutninger får ofte stor betydning for personene som berøres.. En nødvendig forutsetning for at rettsstaten skal fungere, er at lovene og domstolenens avgjørelser blir respektert av folk flest. Dette krever at folk har tillit til domstolene. Domstolenes troverdighet må ikke kunne svekkes av press eller ytre påvirkning.
Skal domstolene være frie og uavhengige, må de ha faglige og økonomiske forutsetninger for å utføre sine oppgaver.
Saksbehandlingstiden og kostnadene ved en rettssak er av stor betydning for om folk flest skal ha mulighet til å få sin sak avgjort av domstolene. En kort saksbehandlingstid er i seg selv viktig for å sikre rettssikkerheten, noe som speiles godt gjennom det engelske  “Justice delayed is justice denied”). 

Les mer om domstolenes saksbehandlingstid  

Domstolenes historie

Vikingtid

Bruk av lovgivende, dømmende og utøvende makt fantes allerede på 900-tallet. Da var ætten det viktigste utøvende elementet. Forbrytelser og konflikter ble løst ættene imellom og ofte var det enighet om hva straffen burde være. Blodhevn var en av de vanligste straffene.

Utover 1000-tallet ble det dannet både lagting og bygdeting. Disse hadde som sin viktigste oppgave å komme fram til løsninger i ulike tvistemål. Bygdetingene kom til som følge av økt samarbeid mellom bygdene på grunn av befolkningsveksten. Lagtingene ble også dannet som følge av befolkningsvekst, større bygder og økt samarbeid bygdene imellom.

I denne perioden så man behovet for at rettsvesenet skulle dekke over et større område. Kong Håkon den gode endret lagtingene fra å være allmannating til å bli representasjonsting. Det vil si at der det tidligere var ment at alle og enhver skulle møte opp, ble det nå vanlig å sende representanter til tinget. De mest kjente lagmannstingene fra denne tiden er Gulating (vestlandet) og Frostating (Trøndelag).  Hålogaland, Eidsivating og Borgartinget kom til på 1100-1200-tallet, men fikk ikke like stor innflytelse som Gulating og Frostating. Det er også senere funnet lovsamlinger fra Gulating og Frostating. Endring av tingene og funn av lovsamlinger viser at  rettsstaten på vei til å bli sentralisert allerede på 1100-tallet.

Den vanligste måten lover ble skapt på i middelalderen var ved sedvanerett. Det vil si at det fantes mange rettsregler folk fulgte, men de var ikke blitt nedskrevet og fastsatt av en offentlig myndighet. Sedvanerett er fremdeles i bruk i dag, men er mest utbredt i land med dårlig utbygde rettssystem.  Sedvanerett brukes imidlertid også blant annet i internasjonal rett, på nasjonale områder som stats- og forvaltningsretten, og i deler av privatretten og erstatningsretten.

Middelalderen

I middelalderen fikk kongedømmet mer makt, og fylte til slutt rollen som både lovgivende, dømmende og utøvende makt. Kirken fylte de samme rollene som kongen, og det var ofte en drakamp mellom partene om hvem som skulle ha mest makt.

Gjennom middelalderen ble det viktig å få utarbeidet felles lover, og i 1274 ble de gamle Landskapslovene (lokale lover) omarbeidet og omdøpt til Landsloven av kong Magnus Lagabøte. Loven var ment å gjelde for lagtingene og til en viss grad for bygdetingene. Loven blir sett på som en administrativ samling av Norge (rikssamlingen blir datert til 1030). Landsloven førte også med seg endringer på det dømmende og utøvende området av rettssystemet. Det ble innført ordninger for offentlig oppnevnte lagmenn. Disse skulle lede tingforhandlingene mellom de ulike partene. Det ble dannet flere lagting og disse ble satt til en by eller et annet sentrum. Skyldspørsmålet endret seg også, fra å gjelde ætten til å omhandle personen.

I middelalderen opplevde rettsvesenet både en sentralisering, og en begynnende byråkratisering og profesjonalisering.

Unionstiden

Den norske unionstiden varte i nærmere 400 år. I løpet av den tiden var Norge i union med Danmark, Sverige eller begge samtidig. Unionsperioden hadde en innvirkning på utformingen av rettssystemet for alle parter. I denne perioden ble rettssystemet ble uniformert og mer profesjonalisert og byråkratisert. I begynnelsen var unionen mellom Norge, Sverige og Danmark en personalunion. Det vil si at landene hadde en felles konge/regent, men de skulle ha egen administrasjon.

Sorenskriverordningen ved bygdetingene ble innført i 1591. Sorenskriverne var i utgangspunktet ikke dommere, men skulle hjelpe til med å utforme og skrive ned domsbrevene. Uttrykket sorenskriver kjem av ”svoren skriver”. I 1634 fekk sorenskriveren status som dommer, sammen med lagrettemedlemmene. Etter kong Kristian 5.s norske lov av 1687 vart sorenskriverene enedommere i de fleste sakstypene. Sorenskriverne har hatt denne statusen siden den gangen. Siden sorenskriverne var enedommer, var praksisen helt fram til 1960-åra å opprette nye sorenskriverembeter når et embete fekk for stor arbeidsbyrde.

Norske saker gikk først i enten bygdeting eller i bytinget. Derfra gikk sakene til lagtingene og videre derfra til Overhoffretten i Kristiania (dannet i 1667). Før den tid var det Herredagen/rettarting som var Norges versjon av Høyesterett. Det første Herredagen ble holdt i 1539, og besto av både nordmenn og dansker. Det var ment å skulle følge Norges Landslov. Etter at Danmark etablerte Høyesterett i 1661 ble det mulig for norske saker å bli anket dit. Dette var for noen et tilbakesteg da danskene hadde lite kjennskap til norske lover og rettstenkning, og dermed lett kunne ta utgangspunkt i egne lover.

Høyesterett lå under kongen, og fram til 1771 skulle alle avgjørelser gjort av den danske Høyesterett forelegges ham. Etter dette gikk man bort i fra dette med unntak av når det gjaldt dødsdommer. I løpet av unionstiden ble det forsøkt å øke skillet mellom den dømmende og utøvende makt, samtidig som kongen opprettholdt sin posisjon som øverste lovgivende makt.

Loven som gjaldt i Norge var Magnus Lagabøte sin Landslov. I Danmark var det landskapslovene (Jyske, Skånske og Sjællandske). På 1600-tallet ble det behov for fornying av de gamle lovene, og dette førte til en sammensmelting av danske og norske lover. Landsloven ble erstattet med den Norske lov (1687) som til en viss grad var basert på den danske loven (1683).  Særlig for Høyesterett i Danmark var dette positivt da det nå kunne forholde seg til to lovsamlinger som var tilnærmet like, istedenfor to meget ulike.

Montesquieu og maktfordelingsprinsippet

Den franske filosofen Montesquieu og hans verk “De l’esprit des lois” fra 1748 regnes som det filosofiske grunnlaget for prinsippene om maktfordeling. Han var opptatt av å hindre at lovgiver samtidig skulle være den utøvende statsmakt og skrev blant annet: “Når den lovgivende myndighet er forent med den utøvende myndighet i en og samme person eller i ett og samme øvrighetsorgan, er der ingen frihet, for det er grunn til å frykte at den samme monark eller den samme forsamling vil gi tyranniske lover for deretter å anvende dem tyrannisk.” Montesquieu hevdet at folket kunne gjøre opprør mot kongen og det var dette som skjedde i Frankrike på slutten av 1700-tallet.

Frankrike var på denne tiden preget av ettervirkningene av flere kriger, økonomiske vansker og en ujevn maktfordeling. Frankrike var et stendersamfunn, hvor kongen var øverst og hadde ubegrenset makt (kalt enevelde). Deretter fulgte presteskapet, adelen og til slutt borgerskapet (alt fra handelsfolk til bønder).  I 1789 brøt det ut revolusjon i Frankrike. Årsaken for revolusjonen var folkets og opplysningsfilosofenes ønske om en bedre fordeling av makten. Resultatet ble mer makt til folket og overgang fra monarki til republikk.

Den norske grunnloven av 1814

Som nevnt utarbeidet den franske filosofen Montesquieu maktfordelingsprinsippet, som innebærer skillet mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt.
Montesquieus maktfordelingsprinsipp ble sentralt ved utformingen av den norske grunnloven i 1814. Kongen ble den utøvende makt, Stortinget den lovgivende makt og domstolene den dømmende makt. I motsetning til andre grunnlover fra denne tiden var den norske Grunnloven liberal, den var blant annet bygd på folkesuverenitetsprinsippet.

Norge fikk egen Høyesterett i 1815. Den norske grunnloven gjaldt selv om Norge kom i union med Sverige i 1814. Den norske selvstendigheten i 1905 representerte derfor ingen endring i den norske lovgivning og rettssystemet.

Krigsårene 1940-1945

Under krigen deltok Høyesterett ved tre anledninger på den politiske arena. De dannet et Administrasjonsråd som var et forvaltningsorgan for de delene av Norge som var under okkupasjon. Kort tid etter formulerte Høyesterett en historisk erklæring hvor det blir klart at til tross for at Kongen hadde forlatt landet hadde han ikke forlatt sine plikter. Mot slutten av 1940 nedla alle medlemmene av Høyesterett sine embeter. Dette skjedde etter at okkupasjonsmakten forsøkte å innføre regler som Høyesterett følte gikk utover deres grunnlovsmessige stilling. I 1941 ble det opprettet en ny ”Høyesterett”. Denne besto av nazisympatisører som senere ble dømt for landssvik i Høyesterett. Ettersom alle de alminnelige domstolene var i funksjon under krigen, var det ikke bare Høyesterett som ble rammet da det ble innført ulike endringer på den norske rettspleien. Tydeligst var innføringen av dødsstraff for alvorlige forbrytelser og forbrytelser mot den offentlige orden.

Etter 1945 – Toinstansreform og internasjonale konvensjoner

I 1995 kom endringer i straffeprosessloven som gjorde at alle saker først skulle gå i herreds- eller byretten. Deretter kunne de ankes til lagmannsretten (ofte kalt to-instansreformen). Tidligere ble de alvorligste straffesakene behandlet med lagmannsretten med jury som første instans. Det viktigste formålet var å gi tiltalte mulighet til å få prøvd bevisvurderingen av sskyldsspørsmålet to ganger. Endringen har sammenheng med signeringen av menneskerettighetskonvensjonen om politiske og sivile rettigheter (ratifisert 1966) og barnekonvensjonen (ratifisert 1991).

Etter 2. verdenskrig har det blitt laget flere menneskerettighetskonvensjoner (lenke til Utenriksdepartementets nettsted).  Norge er tilsluttet flere av disse, ikke minst den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Ved signering ble Norge folkerettslig bundet til konvensjonens artikler. For Norges del var det først i 1999 at artiklene ble inkorporert i norsk lovverk og dermed gjort om til norsk lov (lovdata.no). Dette betyr at ved en konflikt, må norsk lov vike til fordel for EMK.

Tydeliggjøring av skillet mellom utøvende og dømmende makt

I 2002 kom et mer markert skille mellom lovgivende og dømmende makt gjennom opprettelsen av

• Domstoladministrasjonen,
• Innstillingsrådet for dommere 
• Tilsynsutvalget for dommere.